Ta knekken på KNEKKEN

Knekken, eller registerbruddet, er overgangen mellom fullregister og randregister (falsett). Grunnen til det uvelkomne ”hoppet” er at det er to forskjellige muskelgrupper i strupehodet som er aktivert i de to registre. Jeg vil i det følgende foreslå noen øvelser for å trene det samarbeidet mellom disse to muskelfunksjoner som er nødvendig for å oppnå en tilnærmet lik klang over hele stemmeomfanget.
Det handler ikke bare om å overlappe bruddet, men å gjensidig berike klangen i de to registre. Vi kaller dette for å synge i ” mixed voice”. Som alle muskler i kroppen trenger muskulaturen i strupehodet jevnlig og metodisk trening for å oppnå styrke og smidighet.

En forholdsvis uskolert sanger vil oppleve en øvre grense for fullregisteret, omtrent ved C. Alternativene for å komme videre oppover i skalaen er enten:

1. Å øke lufttrykket med samme stemmebåndsmotstand, å ”trykke seg opp”. Det kan fungere bra i rock- og popbransjen (s.k. belting) men er ganske anstrengende i lengden.
2. Å ”gi slipp” og gå over i randregisteret (falsett).Dette vil gi en stor forskjell i både klangfarge og styrke i forhold til fullregisteret.

Et tredje alternativ, som ikke er uvanlig bland korister, er å avfinne seg med begrensningen og bestemme seg for at man er bass, henholdsvis alt.

De som har begynt i kor før stemmeskiftet, og siden fortsatt å synge i sitt lette randregister, kan da oppleve knekken på vei nedover i skalaen. For å prøve å unngå en for brå overgang, styrer man unna fullregisteret, men klangen blir da ofte altfor luftig og ufokusert. Det er dessuten å utsette problemet: en enda tydeligere ”knekk” vil inntreffe rundt E-C.

Både hos menn og kvinner varierer stemmebåndenes lengde og tykkelse, uten at det finnes noen absolutte skillelinjer mellom de ulike stemmefagene. Mange faktorer spiller inn i stemmens utvikling, bl.a. hvor vi legger talestemmen både i toneleie og styrkegrad. De mannsstemmer som lettest kommer oppover har nok slankere og noe kortere temmebånd enn de typiske bassene, men de færreste tenorer har erobret toneområdet mellom F og høye C uten en metodisk trening av det vi kaller ”mixed voice” eller blandningsstemme.

Tonehøyden varieres med spenningen i stemmebåndene. I fullregisteret økes spenningen, og dermed tonehøyden, ved at muskelen i selve stemmebåndet spennes (vocalismuskelen). Som alle muskler har den en grense for hvor mye den kan spennes. Denne grensen ligger for de aller fleste menn ved C, for kvinner en oktav høyere. Gir vi nå slipp på denne muskelen, overtar en annen muskel som sørger for å strekke stemmebåndene, som gummistrikker. Dette øker jo også spenningen, og tonehøyden stiger, opp till omtrent A. Skal vi videre oppover derfra må vi ty til økt lufttrykk (eller som noen sopraner erfarer, gå over i s.k. fløyteregister).

Denne overgangen mellom full- og randregister innebærer som sagt en stor kontrast i klangfarge og styrke. Løsningen på dette problem, til egalitetens fremme, ligger i å kombinere de to muskelaktivitetene over hele stemmeomfanget. D.v.s. å få med seg den utstrakte, slanke stemmebåndsinnstillingen nedover, og å beholde noe av vocalismuskelens aktivitet oppover.

Øvelser for å ta knekken på knekken

Her tror jeg at rekkefølgen på øvelser er viktig: først å få tak på en tett, uanstrengt randregisterfunksjon.

1. Prøv ut noen av de følgende øvelsene: MHMMM! Eller AHAA! Som ved en glad erkjennelse (Med et minimum av lufttrykk) Avslutt med glissando helt ned i bunn, uten press.
2. Klynke, sutre med lukket munn med en liten luftstøt i nesen (fhmmhm), prøv etter hvert det samme med åpen munn (ikke altfor fortvilt).
3. Glissando oppover med lukket OOOO, nesten som engelsk WWW. Når den øverste tonen kjennes uanstrengt, slipp plutselig motstanden i leppene: WWWWAAAA og skli ned igjen.

Felles for disse øvelsene er: prøv å hindre at strupehodet stiger! Hvis man har sunget mye i fullregisteret og presset seg oppover, har man nærmest etablert en refleks som drar strupehodet oppover. Dette kan og bør ”avlæres”.

Når du har erobret denne lette og tette høydetonen, velger du en vokal som føles fri og uanstrengt (O, Å, A) og glir ned en oktav uten crescendo, prøv å beholde samme klang. Gi ikke opp, men prøv igjen og igjen mens du ”ønsker” at knekken ikke blir for hørbar. Også nå er det viktig at strupehodet holder seg i ro, forholdsvis lavt.

En liten øvelse for å bli kjent med strupehodet:

Form munnen til en mørk Å og sug inn luft. Kjenn gjerne med en finger på strupehodet at det synker. Syng så en Å på en lav tone uten at strupehodet stiger. Når du får til dette kan du forsiktig la tonen stige litt etter litt, fortsatt med strupehodet i ro. Ikke hjelp til med økt lufttrykk, men la den indre stemmebåndsmuskulaturen gjøre jobben alene.

Alle øvelsene bør gjøres i p –mp-nyanse, hvilket også er praktisk: du kan øve på natten uten å forstyrre naboene, eller i bussen på vei til jobben. Det å erstatte en gammel vane med en ny krever konsentrasjon og tilstedeværelse, og, ikke minst, tålmodighet og tid. Føler du at du mestrer disse øvelser og har lyst å gå videre, anbefaler jeg at du jobber med glissando opp og ned over hele registeret på vokalen Y, og gradvis legger på litt crescendo nedover, dog uten å ”knekke”.