Støtte; Betongmur eller trampoline?

”Pust godt inn” sier den velmenende korlederen, og den entusiastiske nybegynneren blåser seg opp, skyver brystkassen frem og heiser på skuldrene, og skaper dermed en ubekvem situasjon som kroppen gjerne vil utligne.

For å kvitte seg med den altfor store luftmengden, vil starten av sangtonen bli luftfull og ufokusert, og luften vil derfor ikke strekke til for å fullføre frasen med mindre stemmespalten (glottis) klemmes sammen mot slutten. Neste innpust blir dermed ineffektiv, og sangeren er inne i en ond sirkel.

Hva skjer så hvis sangeren får beskjed om å  ”støtte tonen”? Mulighetene er like mange som tolkningene av begrepet. Hvis innpusten skjer som beskrevet over, vil kanskje sangeren reversere prosessen ved å presse sammen brystkassen ved hjelp av musklene mellom ribbeina og trykke ned skuldrene. Men de muskler som oftest assosieres med støttebegrepet er bukmusklene. Når bukmusklene strammes minsker
volumet i bukhulen og trykket mot lungene økes. Noen uheldige effekter av dette kan være at strupehodet stiger og glottis lukker seg for hardt.

Som sagt, definisjonene på støtte er mange. La meg prøve en: Støtte er kontroll av det
muskelarbeid som (til enhver tid) skal til for å regulere balansen mellom luftstrøm og stemmebåndsmotstand. Lydstyrke, tonehøyde, vokaler og karakter krever forskjellig grad av lufttrykk, og dermed muskulær aktivitet. For noen heldige faller seg dette ganske naturlig, mens vi andre må gå veien om bevisstgjøring og metodisk trening for at dette samspill skal komme opp på et automatisk nivå. Kanskje
det kan være en trøst og gi håp, at det i stor grad handler om å rydde vekk en del vaner, spenninger og forestillinger: tilbake til naturen!

Vår viktigste pustemuskel er diafragma, eller mellomgulvsmuskelen. Den er festet ved de nederste ribbeina og senkes når den strammes, og drar med seg lungene som derved fylles med luft. Når diafragma slapper av, går luften ut og trenger ikke hjelp av bukmusklene. Hvis vi inntar en oppreist holdning deltar heller ikke ribbeinsmusklene nevneverdig verken i inn- eller utpust.

I sang må vi avpasse lufttrykket til ønsket tonekvalitet; senkes diafragma, senkes lufttrykket, strammer vi bukmusklene, økes lufttrykket. Dette skjer i et uopphørlig samspill, som etter hvert blir mer eller mindre automatisk.

Støtteøvelser

Liggende øvelse

Ligg på rygg med bøyde knær, fotsålene mot gulvet, armene hviler over hodet. Kjenn kontakt med gulvet i korsryggen; jo rettere ryggsøyle desto mer utvidet brystkasse. Pust rolig og etter hvert dypere (inn gjennom nesen, ut gjennom munnen). Hvis buken er avspent, kjenner du at magen går ut og inn, mens brystkassen er helt stille.

Bli kjent med musklene: Lukk glottis og

1. Skyv magen ut uten å puste inn. Du spenner
   nå diafragma.
2. Trekk magen inn uten å puste ut. Du spenner nå de tverrgående og skråstilte buk-
   musklene.
3. Strekk ut beina og løft dem noen cm fra gulvet, kjenn ”åsen” fra brystbeinet til bekkenet: dette er den rette bukmuskelen, ”situp-muskelen” eller 6-packen. Denne bør aldri være aktiv i sang! De to første er antagonistene som henholdsvis senker og øker lufttrykket. De arbeider vekselvis og samtidig, og kan sies å være hovedaktørene i støttearbeidet.
4. Trekk opp knærne igjen og legg armene langs siden. Pust inn max og slipp ut luften på en lang, tett sssss , helt avspent i buken. Gjør nå det samme med en tett sangtone i brystregistret. Merk at du ikke trenger noen hjelp fra ytre muskler for å få ut luften, og at tonen kan være både kraftig og lang, avhengig av stemmebåndmotstanden. Det kan ta sin tid å rydde vekk unødvendig innblanding av bukmuskler, men det lønner seg!

Stående øvelse

Stå med ryggen mot en vegg med føttene en bit ut fra veggen, lett bøyde knær, kontakt med hele ryggsøylen mot veggen, dog ikke hodet. Nå samme øvelser som liggende. Legg merke til hvor aktiviteten skjer. Gå ut fra veggen og prøv å gjenskape samme kroppsholdning. Ikke stram knærne bakover, ikke svai i korsryggen, ikke  synk sammen i brystkassen. Ha følelsen av at du henger i en tråd fra hodet, som en marionett.

Grip rundt midjen rett under nederste ribbein med begge hender, tomlene bakover. Pust inn, kjenn ekspansjonen utover. Sniff! Diafragma rykker til. Kraftige, korte S. Samme reaksjon! Korte toner: HA, HA, etter hvert lengre.
Samme utover bevegelse rett under ribbeina. Prøv å unngå aktivitet i ”situp”. Kanskje du kjenner en stramming lengst ned mellom hofte-
kammen, under navlen? Fint, der har du antagonisten til diafragma!

Prøv nå et oktavsprang opp i glissando, ikke altfor høyt. Kjenn økt ekspansjon under ribbeina, samtidig som du beholder brystkassens posisjon. Da kan du oppleve at du ”flater ut” under navlen. Ikke slipp ”støtten” når du sklir ned igjen.

Hakaslepp

Tenk at du lytter intenst etter en uventet lyd. Munnen åpnes, kjeven faller, svelget utvides, strupehode og diafragma senkes automatisk. (Du har nå optimale resonanseforhold i ditt instrument, men det er en annen historie.) Lungene har nå nok luft til å produsere lyd. Prøv først med en kraftig SSSSSSøhhh, som du plutselig slipper med samme lytteimitasjon. Nå fikk du tilbake den luftmengde du brukte til SSSSSS. Så det samme, men på en sangtone i behagelig leie, ØØØØØh. Gjenta inntil du opplever en automatisk innpust, som er rask, effektiv og uten friksjon i strupe og svelg. Hvis du fikk tak på randregistret i forrige nummer, prøv følgende: ”hakaslepp”, tenk en høy F i randfunksjon, la den komme, slipp den ut, gli ned en oktav med økende støtte, dog uten å knekke.