Sensur eller frihetskamp? Bli med på en tidsreise fra Norge på 1940-tallet, gjennom den syngende revolusjon i Baltikum 1988 og frem til den forstummede musikken i dagens Afghanistan.

Hva har dere på programmet til vårkonserten? Det er jo så mye å tenke på: Det skal gjerne være en rød tråd i programmet, passe vanskelighetsgrad og velklingende arrangement. Se så for deg at vi beveger oss litt i tid eller rom, da kan notekomiteen fort få mer å ta stilling til når konsertprogrammet skal planlegges: Finnes det noe i vers 3 som kan oppfattes støtende for statsministeren? Vil Berit i altrekken bli skutt fordi hun kommer fra Alta? Kanskje vi må droppe «Mellom bakkar og berg» i år fordi vi mistenker at Bernts bror muligens kan komme til å varsle politiet slik at hele koret blir fengslet og torturert? Dette høres nok fjernt ut for de fleste av Korbladets lesere. Heldigvis. Men vi trenger ikke å bevege oss langt for å finne kor som må tenke slik i hverdagen sin.  

At sangen er et kraftfullt våpen, er noe ledere i hele verden og til alle tider visst og både brukt og fryktet. Sang kan samle, oppildne, indoktrinere, manipulere og ikke minst brukes til å forsterke et budskap eller en gruppetilhørighet. Ingen diktator liker en folkemengde som synger om fred og kjærlighet foran sine bevæpnede politistyrker. Det tar seg dårlig ut overfor det internasjonale mediekorpset og treffer hjertene til folk med en styrke som sinte rop og knyttnever fra et klassisk demonstrasjonstog vanskelig kan måle seg med.  

I tillegg til sangens kunstnerlige egenverdi fungerer den som følelsesakselerator også når hovedmålet ikke er et velklingende resultat. Vuggesanger roer barna, nasjonalsanger bygger identitet, i kirker og andre trossamfunn brukes sang for å innprente de hellige skriftene, Internasjonalen på 1. mai gjør bestefars øyne blanke uten at barnebarnet forstår hvorfor, og hva er vel en fotballkamp uten allsang fra tribunen? Ganske tam.   

Også i Norge 

Sensur, overvåkning og arrestasjon av sangere trenger vi ikke til det store utlandet for å finne eksempler på. Karl Gunnar Jensen fra Trøndernes Mandssangforening har tatt et dykk ned i korets historiske dokument og kan fortelle litt om hvordan det var for dem å drive kor på 40-tallet etter at  tyskerne hadde lagt beslag på stortinget. Dette står å lese i korets årsberetning:  

Da koret holdt en «Norsk konsert»(!) den 28.10.1940, satt det på første benk – i full uniform – den representant for besettelsestroppene som skulle påse at det ikke ble laget demonstrasjoner av noen art  på det kunstneriske område. 

Bestemmelsen forlangte at teksten til alle verker som skulle synges skulle foreligge til tysk for godkjennelse. Dette var ikke blitt gjort.  Det ble forlangt at vi skulle levere dem etter konserten. Utenom programmet sang vi også Griegs fedrelandssalme «Du herre som er sterk og stor». Cecil (korets dirigent) ble, da programmet var levert, innkalt til «Schloss Stiftsgaarden» for å stå til rette for korets misgjerninger, som ifølge en enstemmig presse ble gripende og glimrende fremført. 

Enten det skyldtes vår dirigents veltalenhet eller at denne tyskeren var et stort menneske, slapp vi fra «demonstrasjonen» med en advarsel. Tyskeren sa til og med at han forsto at det måtte være herlig for nordmenn å synge slike sanger i disse tider. Han la til at han ikke hadde ventet å finne et ensemble av denne kvalitet på disse breddegrader. Dette var kanskje også en grunn til at koret slapp så billig unna.

Velg dine kamper 

Det å være organisert under krigen var ikke heller uproblematisk. Medlemmene av en sangforening ble vel ikke i første omgang regnet som en samling av statsfiender, men alle foreninger som ikke straks ble forbudt, ble overvåket fordi man ikke kunne vite hva de ville utvikle seg til. Trøndernes Mandssangforening var på den tiden medlemmer av Trondhjems sangerforbund. Da forbundet kom under kommissarisk ledelse, ønsket koret å melde seg ut. Dette ble oppfattet som en demonstrasjon og meget unådig opptatt på høyeste hold.  

Vår formann fikk en ubehagelig tid med mange trusler. For ikke å lage ulykker på en sak som i og for seg ikke hadde overvettes stor betydning, ble det holdt en ekstraordinær generalforsamling der medlemmene ble enige om å bli. står det å lese i årsberetningen. 

Karl Gunnar Jensen kan også fortelle at alle korets eiendeler ble beslaglagt da øvelseslokalet deres ble konfiskert av tyskerne. Det å drive kor under krigen var altså nokså utfordrende, men han forteller stolt at koret allikevel klarte å drive sin virksomhet sammenhengende gjennom hele krigen.  

Sensur – en trykkoker 

Før vi forlater de norske sangerutfordringene på 1940-tallet, må vi innom «Norge i rødt, hvitt og blått» (Fra revyen «Fra tid til annen», 1941), som er et godt eksempel på at sensur ikke alltid får den tiltenkte effekten. Sangen ble først godkjent av det nazistiske teaterdirektoratet, men etter generalprøven trakk nazistene tilbake godkjennelsen fordi de skjønte at sangen kom til å bli faretruende populær. Dermed ble den forbudt. Men teksten sirkulerte illegalt, og sangen levde på folkemunne under krigen, som en undertrykt, hemmelig nasjonalsang. Med Lalla Carlsens framføring på Chat Noir den 12. mai 1945 kom forløsningen. Salen var euforisk. En av publikummerne visste ikke hvordan han skulle å få utløp for gledesrusen etter framføringen, og endte med å krølle sammen og spise det trykte programmet, forteller Gjermund Kolltveit, musikkforsker og forfatter av boken «Sang som våpen» (Ford forlag), som kom ut i november 2021. Her finner du blant følgende historie, som viser at sang kan flytte fjell når røstene er mange og sterke nok. Spenn fast sikkerhetsbeltet og bli med til Tallinn 1988. 

Den syngende revolusjon

Juni 1988: En tallrik folkemengde, kanskje hundre tusen, er samlet på den store sangarenaen utenfor Tallinn sentrum. Dette er den siste av seks kvelder med en spontan, uannonsert festival. Festivalen startet i sentrum av i Tallinn med en konsert i forbindelse med de årlige Gamlebyen-dagene. Etterpå gikk publikum de tre–fire kilometerne til den gedigne sangarenaen utenfor byen. Den var bygd for store samlinger og hadde plass nok. Lydutstyret sto klart, siden det akkurat hadde vært en konsert der. Bandet spilte videre, og folk strømmet til. Neste dag fortsatte sangen, og jungeltelegrafen gikk gjennom hele landet om denne happeningen, som ble en storslått frihetsfestival.  

Dette skrev journalist og kunstner Heinz Valk dagen etter:

Å delta i denne festivalen kompenserte for flere tiår med ydmykelse og selvfornektelse. Det var en helt praktfull demonstrasjon, som vi aldri har sett maken til, verken på film eller tv, verken i drømmer eller i våken tilstand. En syngende, rytmisk svaiende og glad folkemengde med flere titalls flagrende nasjonalflagg, smil, enhet – uten ondskap og fiendtlighet, med bare et ord i hjertet: Estland! … En nasjon som former sin revolusjon ved å synge og smile, må være et strålende eksempel for alle.

Begrepet «den syngende revolusjon» stammer fra disse intense dagene i Estland i 1988 og ble snart en merkelapp på selvstendighetskampen i hele Baltikum i perioden 1987 og frem mot frigjøringen fra Sovjetunionen i 1991. 

Hvordan kom vi hit? 

For å forstå den syngende revolusjon må vi se litt tilbake. Sang, og særlig korsang, har vært en sentral del av balternes nasjonale identiteter allerede før de ble selvstendige nasjoner etter 1. verdenskrig. Korene kom sammen til stevner som ble til store festivaler. Da de tre baltiske landene var selvstendige i mellomkrigstida, blomstret sangfestivalene og ble offisielle begivenheter med stor betydning for nasjonenes selvforståelse.  

Skjult Sovjet-opposisjon 

Etter 2. verdenskrig, da Baltikum ble innlemmet i Sovjetunionen, velger Stalin å videreføre de store sangfestivalene. Det appellerer til ham at store folkemasser kommer sammen og uttrykker en folkelig enhet. Men innholdet blir endret, og festivalene blir omgjort til verktøy for sovjetifisering. Repertoaret blir underlagt streng kontroll og sensur, så alle sangene må nå godkjennes. Mens Stalin levde, måtte navnet Stalin inn i tekstene. 

Folk hadde i realiteten ikke mye valg. De fleste aksepterte systemet, selv om de ikke var enige. Folk var med i korene og sang sovjetiske propagandatekster. Men sangen ble også et medium for motstand, selv om motstanden var godt skjult. Det kunne for eksempel være hemmelige, usagte meninger om opposisjon. Mange av sangene bar med seg undertekster som makthaverne ikke forsto, og sanger som ikke var politiske, ble politiske. Dessuten gjorde selve sangen og det syngende fellesskapet godt for mange og ble nærmest som en usynlig emosjonell kanal for protest – Kanskje med en underliggende grunntanke om at «dere kan okkupere landet, og tvinge oss til å synge kommunistisk propaganda, men dere klarer ikke å okkupere hjertene våre.»   

Parodi og potetbiller 

Etter Stalins død kom rocken, som var med på å danne grunnlaget for den syngende revolusjon sammen med kormusikk og folklore. Rockeartisten Vytautas Kernagis var kjent for sin bruk av parodi og skjult kritikk. Et eksempel er hans sang «Kolorado vabalai» fra 1983, som handler om Sovjets intense kampanje mot den skadelige coloradobillen. Kernagis tar det helt ut i en nærmest hysterisk feiring av kampen mot dette skadedyret, som ødela potetavlingene. Sangen hadde en lys og humoristisk grunntone, og mange var nok mer opptatt av den optimistiske tonen enn av låtens litt skjulte samfunnskritikk 

Sangsommeren 

Tilbake til sommeren 1988:  Trusselen fra det store Sovjetsamveldet er blitt mindre overveldende etter at Gorbatsjov tok over makta i 1985. Overalt ble store syngende menneskemengder mobilisert, og arrangementene ble stadig mer ikke-sovjetiske. 11. september skal 300 000 mennesker ha samles på Tallinns sangarena. Det tilsvarer 20 prosent av landets totale befolkning.  

Under åpningskonserten på en studentsangfestival i Vilnius hever sangerne i det sammensatte koret de tre baltiske flaggene. Sovjetiske funksjonærer stormer til og forsøker å gripe inn, men kommer ikke gjennom den kompakte mengden av sangere. Sangerne veivet med flaggene under resten av festivalen, også under festivalens parade. Etter dette ble det vanlig å flagge med nasjonalflaggene på festivalene i Litauen.  

Etter sangsommeren gikk frigjøringskampen over i en mer rasjonell fase, med parlamentariske temaer, forhandlinger og lignende. Men sangen og ikkevoldslinja fortsatte på flere arenaer. Verden 

fulgte med, og Gorbatsjov ville tape ansikt hvis han gikk inn i Baltikum med makt mot de ikke-voldelige demonstrasjonene. 

Den baltiske kjede 

I 1989 bestemte de tre baltiske landene seg for å arrangere en demonstrasjon på 50-årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakten, der altså Hitler «ga» Baltikum til Stalin. Den 23. august møter over to millioner, altså omtrent en fjerdedel av befolkningen opp. De holder hverandre i hendene langs motorveger, landeveger, gater og streder i en sammenhengende kjede mellom de tre hovedstedene, fra Vilnius via Riga til Tallinn, en strekning på over 600 kilometer. Demonstrasjonen, der mange sang, varte i et kvarter og viste at landene sto sammen mot Sovjet. De fikk verdens øyne rettet mot det faktum at avtalen mellom Hitler og Stalin fortsatt gjaldt, og at det nå var på tide å annullere den. 

Allsang mot panservogner  

Våren 1990 erklærer alle de tre landene seg uavhengige fra Sovjetunionen. Gorbatsjov jobbet lenge med å overtale de nasjonale lederne om å trekke tilbake uavhengighetskravet, og i januar 1991 kommer de store prøvelsene, med konfrontasjoner i Vilnius og Riga. Sovjetiske spesialstyrker med tungt skyts ruller inn i Vilnius. En stor, ubevæpnet, syngende folkemengde har samlet seg og forsøker å stoppe dem. På samme tid bygger latviere menneskelige barrikader foran parlamentet i Riga. Det har kommet tusener fra hele landet, som nå samler seg og danner menneskelige skjold og 

fysiske barrikader. Flere sivile blir drept og såret i konfrontasjonene. Tidspunktet for de militære intervensjonene var ikke tilfeldig. Dette skjedde samtidig som Operation Desert Storm i Kuwait, der USA-ledede styrker frigjorde Kuwait fra den irakiske okkupasjonen., og Gorbatsjov tenkte at hans operasjon ville komme i skyggen av Gulfkrigen. Men han tok feil: Vestlige medier dekket de dramatiske hendelsene. Både i Vilnius og Riga var demonstrasjonene ikke-voldelige, og folk sang. Det var bokstavelig talt allsang mot panservogner. Det var rått parti og aldri noen tvil om hvem som fikk den militære seieren. Men det var heller aldri tvil om hvem som fikk den moralske. Frem mot Sovjetunionens fall i desember 1991 begynner flere land å anerkjenne de baltiske statenes uavhengighet, og den 25. desember er den syngende revolusjon er over. 

Hva er greia med sang? 

Balterne brukte sine dype sangtradisjoner som et politisk verktøy. De sang bokstavelig talt ut sine lands rett til uavhengighet og frihet. Og det skjedde på det optimale tidspunktet, under glasnost. Det ble stadig tydeligere at den kalde krigen og Sovjetunionens stabilitet sang på siste verset. Det var et uttalt ideal at folk ikke skulle la seg provosere til hevn og vold. Det sangen først og fremst gjorde, var å styrke samhold og mot, som et middel i den ikke-voldelige motstanden. 

Forholdet mellom enkeltpersoner og folkelig engasjement er viktig for å forstå kraften i selve sangen. Særlig under fellessang eller korsang strømmer energien til i den enkelte sanger når stemmen går opp i en høyere enhet og smelter sammen med den felles stemmeklangen.  

Uavhengighetskampen viste at kulturarv kan være en viktig ressurs og sosial kapital i en vanskelig situasjon. Dess tryggere du er på deg selv, dess bedre rustet er du – og ikke nødvendigvis for å beskytte deg, men for å åpne deg mot omverdenen. Under den syngende revolusjon stilte balterne seg opp og sang, side om side, med en felles syngende kropp som var trygg på seg selv. Dermed sang de seg ut av Sovjetunionen. 

Landet der sangen forstummet

Tenk deg at du risikerer livet om du stiller opp med koret ditt og synger på en konsert. For oss i Norge er dette helt utenkelig. Men det er en realitet i Afghanistan, landet der musikken forsvant.

Harstad var verdens første friby for forfulgte musikere. Hit kom afghanske Hamid Sakhizada i 2016 etter at det blitt for farlig for ham og kona Maryam å være i sitt hjemland. Hamid er sanger og musiker og tilhører hazarafolket, en stor minoritet i Afghanistan som opplever mye rasisme. Hamid vokste opp i Pakistan og tok musikkutdanning der, men vendte tilbake til Kabul i 2007. Følgende intervju er laget av Marianne Bremnes. 

Tok sølv i «Idol» 

Jeg så hvor vanskelig livet var for hazarafolket og måtte gjøre noe, sier Hamid. Dermed meldte han seg på Afghan Star, den afghanske varianten av den norske sangkonkurransen Idol, men med 40000 deltagere! - Det var ikke legitimt for noen fra hazarafolket å delta. En prøvde et år, men han trakk seg før han gikk på scenen. Jeg ville kjempe mot denne skammen og jeg sang hazarafolkets musikk. Jeg deltok ikke for å bli populær, men for å fremme mitt folk. Og jeg kom på 2. plass! Da var jeg stolt.  

Hva skjedde videre?   

– Jo, det var da truslene begynte å komme. Jeg hadde også startet en musikkskole i Kabul. Størstedelen var undervisning i hazaramusikk, men også annen type musikk. Det skulle være gratis for unge talenter, både jenter og gutter. Det var vanskelig for jenter å drive med musikk, men det var et par kvinnelige talenter jeg hadde lyst å følge opp. Selv om dette var under NATO-regimet, var dette problematisk og farlig. Jeg fikk stadig trusler på telefonen, og vi måtte flytte fra hus til hus. De fant oss igjen hele tiden og kastet sten på vinduet. Vi kunne ikke ha fast adresse, og de knuste døra på musikkskolen. En dag ble jeg påkjørt og forsøkt drept. Se her!  

Hamid drar opp skjorteermet og viser frem et langt og stort arr opp etter hele armen, som er mer eller mindre deformert etter møtet med bilen.  

Konsert med høy risiko 

– De prøvde å stoppe konsertene mine, fortsetter Hamid. – Jeg ville lage familiekonserter, noe som var helt vanlig før krigen. Etter krigen var det blitt slutt på slike konserter, og jeg ville sette dem i gang igjen.   

Hamid hadde tatt kontakt med lokale myndigheter og politi, og alt var klart. Men dagen før konserten ringte politiet og sa at de ikke kunne ta ansvaret for konserten hans, fordi en mulla hadde ringt og protestert mot konserten.  – Går det av en bombe under konserten, så er det du som har ansvaret, sa politiet til Hamid.  

Hamid holdt konserten likevel, til tross for risikoen. Etter denne konserten ble det enda farligere for ham.   

– Truslene er politisk motivert, sier han.
– Gjemt under et religiøst flagg. Men på baksiden av det religiøse flagget finner man en sterk politisk tanke. Jeg er ikke politiker, jeg vil bruke musikken til å lage et godt samfunn. Særlig for kvinner og unge. Derfor ble det vanskeligere for meg.  

På tide å dra 

Så skjedde det som gjorde at han måtte tenke nytt. Og fort. To av hans studenter ble kidnappet på gaten etter et tv-show han hadde organisert for dem i Kabul. Den ene ble drept, den andre ble sluppet fri etter 7 måneder. Hamid ble svært redd og skjønte at han måtte komme seg ut av landet. Han var utrygg på gaten og kunne ikke lenger drive med musikken sin. Det ble rett og slett drevet terror mot ham, og hans kone Maryam torde ikke gå ut. Han fikk tips om fribyordningen og søkte Icorn (International Cities of Refuge Network) om å få bli godkjent. Slik kom de til Norge og til Harstad. Her er han i dag knyttet til Scene Nord og landsdelsmusikerne og får god oppfølging av kommunen og Scene Nord.  

– Hamid, du sa i et intervju at det som skjedde med hazarafolket, kunne sammenlignes med det samene opplevde under fornorskningsprosessen?   

Hamid sukker tungt: – Ja, jeg antar at det er sammenlignbart; Vi får ikke snakke språket vårt, vi får ikke gå på universitetet, vi er nederst på rangstigen i alle sammenhenger. Vi har heller ikke fått utøve vår kultur. Her i Norge har jeg vært på turne med den samiske musikeren Sara Mariell Gaup Beaska. Hun lærte meg om fornorskningsprosessen som samene var gjennom. Det var veldig gjenkjennelig.  

– Hvordan er det med dine kjente i Kabul i dag, nå som Taliban er tilbake?  

– Det er vanskelig! De ringer og sier «Gjør noe!» Og det verste er at jeg ikke kan gjøre noe som helst! Musikere har fått beskjed på pressekonferanser at de må finne seg andre yrker. Det er ikke lov å musisere. I hele landet er det helt stopp for musikken. Det er ikke musikk på radioen, ingen steder!  

– Rett og slett landet der musikken stoppet?  

– Ja, rett og slett! All sang er forbudt. All musikk er bannlyst.  

– Hva skjer med dem som prøver å synge eller spille?  

– De risikerer livet. Man skal aldri tro på Taliban. De sier de er blitt snillere, men det er ikke sant!

Det er vanskelig for Hamid å sitte i Norge og hjelpe i slike situasjoner.  

Men musikken er Hamids våpen. Det kan han bruke i Norge. Helt lovlig. Og musikken hans er veldig velkommen.