skip to Main Content

Juleoratoriet

Hvordan låt det egentlig da Juleoratoriet først ble fremført julen 1734-35?

I løpet av høsten besøkte jeg Johann Sebastian Bachs Thomaskirke i Leipzig, der han var virksom fra 1723 og frem til sin død i 1750. Jeg er neppe den eneste som har drømt om en valfart til stedet der Fader Bach skrev de store pasjonene og ikke minst hundrevis av kantater med orkesterakkompagnement. Tenk å få høre et av disse stykkene i hans egen kirke. Kanskje det kunne få meg til å bedre forstå hvordan musikken kan ha klinget på Bachs tid.  

Med julen i anmarsj tenker jeg spesielt på hvordan Juleoratoriet, et verk som sikkert en rekke norske kor nå vil fremføre, kan ha klinget da det først ble fremført i løpet av julehøytidsdagene 1734–35. Besøket kom til å forandre mitt syn på Bach og hvordan musikken kan ha klinget i kirken på hans tid.

Hvem var det egentlig som sang?

Som omreisende kritiker hadde jeg en pressekontakt som spurte meg når jeg ønsket å høre Thomanerchor, altså guttekoret fra Thomasskolen.

– De må ha misforstått meg, svarte jeg. Jeg ønsker å høre voksenkoret. Jeg ønsker å høre koret som Bach skrev for, koret kantatene er skrevet for.

Situasjonen ble like pinlig som lærerik. De færreste som skriver om Bach legger vekt på at de store mesterverkene ikke ble skrevet for datidens elitekor. Nei, noen av kirkemusikkens aller mest betydende verk ble skrevet for et guttekor, for Thomanerchor!

Komponistens hverdag

I våre dager er det lett å se Bach som en utøvende superstjerne på orglet, som dessuten ledet koret i å fremføre hans egne komposisjoner søndag etter søndag. I virkeligheten var dagene fylt med administrasjon. Han jobbet som musikkdirektør, som betød at han måtte legge kabalen med musikere, korister og organister som skulle være på riktig sted til riktig tid i Leipzigs fire hovedkirker. Og Bach var egentlig ikke primært ansatt som utøvende musiker, men som «Thomaskantor». Dermed var han hovedsakelig ansvarlig for musikkundervisningen i Thomasskolen. Det ble til og med forventet at han skulle undervise latin, en oppgave han betalte seg ut av ved å gi halve årslønnen til en kollega.

Men så skal det sies at denne internatskolen, med aner fra 1212 og som eksisterer ennå i dag, er spesiell. Allerede før globaliseringens tid kom elevene gjerne fra andre steder enn Leipzig, og ofte fra musikalske hjem. Elevene fikk undervisning i sang og på instrumenter.
I tillegg hadde de egne øvelser for kantatene som skulle fremføres hver søndag i en av kirkene. Skolen hadde også noen få ungdommer helt opp til 21-årsalderen, noe som gjorde at de kunne fylle basstemmene.

Gutter er gutter

Til tross for skolens musikkprofil er dette et barne- og ungdomskor, og det er ingen grunn til å tro at Bach hadde så magiske pedagogiske evner at de låt mye bedre den gang enn de gjør i dag. Da jeg hørte dem under ledelse av Andreas Reize, den nyslåtte 18. Thomaskantor etter Bach, var koret delvis imponerende. En annen gang måtte derimot Reize stoppe musikken for å gi tone og begynne på ny. 

Med en opptaksradius som helt sikkert er utvidet, og i et Leipzig som har vokst fra 30.000 til nærmere 600.000 innbyggere, vil jeg tro at Thomanerchor låter mye bedre i dag enn de gjorde på Bachs tid.

En hektisk skolegang

Komponisten selv sa en gang at han hadde 17 egnede, 20 ennå ikke egnede samt 17 uegnede sangere blant skoleelevene. Disse ble forventet å dele seg opp for å synge i alle fire hovedkirkene. I de to minste kirkene skulle de kun lede menighetssangen. Førstekoret sang en kantate med orkesterakkompagnement i kirken der de nest beste ikke sang, og førstekoret fikk heldigvis synge kantaten to ganger, en gang i hver kirke, før de måtte øve inn en ny kantate.

Selv om guttene ble vant til å lære inn mye repertoar raskt, må det ha vært mange anledninger der musikken ble underrepetert. Og det er vanskelig å forestille seg at det altså var et barne- og ungdomskor som måtte innstudere de seks kantatene som Juleoratoriet består i, og fremføre dem i løpet av en kort periode.

Også soliststemmene i Bachs verk ble fylt av guttene. Det fantes ikke noen opera i Leipzig som man kunne hente inn profesjonelle solister fra, og man kunne ikke bruke kvinner til de høye stemmene, fordi i Leipzig tok man Pauli ord om at kvinner skal ti stille i menigheten, på alvor.

Man tager hva man haver 

Orkestret som Bach hadde til rådighet, besto av syv profesjonelle musikere, og Bach klagde stadig på at de var dårlige. Til tross for at byen var liten, fantes det et universitet med godt rennomme. Der fant Bach mange ivrige instrumentalister, ikke minst gjennom orkestret Collegium Musicum, grunnlagt av Georg Philipp Telemann i 1701 og ledet av Bach  gjennom størstedelen av 1730-tallet. Studentene stilte ofte opp ved kirkelige anledninger, og vi kan dermed anta at de medvirket da store verk som Juleoratoriet ble satt opp. I våre dager henter man orkestermusikerne fra Gewandhaus-orchester i Leipzig, som er et av verdens beste og mest kjente orkestre. 

Ny kantate hver uke

Jeg syns alt dette er interessant fordi mennesker til alle tider har forstått historien gjennom samtidens briller. Jeg vil tro at mange av oss har hatt et langt mer glamorøst bilde av Bach, som stemmer mer overens med våre moderne forventninger om hva en utøvende komponist skal være, enn det som stemmer med Bachs virkelighet.

Ikke minst mener jeg dette er interessant fra den historiske fremføringspraksisens perspektiv, altså for de som ønsker å finne ut av hvordan musikken klang da den ble skrevet. Disse er primært opptatt av ting som frasering, artikulasjon og ornamenter, men slike spørsmål handler om idealer som det neppe fantes prøvetid for å gå dypt inn i på Bachs tid.

Jeg tenker også at denne lille historietimen kan være oppløftende for alle korene som nå skal synge Juleoratoriet. Kantatene som ble fremført i Thomaskirken på Bachs tid, kom helt sikkert aldri opp på nivået som elitekorene presterer i dag, og musikken var altfor ofte underrepetert. Kanskje kan en kjærlig omgang med musikken og et godt stykke entusiasme komme minst like tett på hvordan musikken låt på Bachs tid, som det tidligmusikkekspertene presterer. 

Med dette ønsker jeg deg en god jul, og uansett hva du skal synge, håper jeg at du gjør det med Juleoratoriets imperativ: «Dienet dem Höchsten mit herrlichen Chören, Laßt uns den Namen des Herrschers verehren!» 

Magnus Andersson

I 2014 begynte jeg å skrive musikkritikk for Klassekampen, og før det skrev jeg for Morgenbladet i 10 år. Jeg har arbeidet som postdoktor og forskningsleder ved Norges Musikkhøgskole med interpretasjon, Artistic Research og John Cage som forskningsområder. Min karriere begynte som utøvende kunstner og jeg har hovedfag som pianist fra Norges Musikkhøgskole.

This Post Has 2 Comments
  1. Det er ikke så ofte man kan lese om historisk informert framføringspraksis i Korbladet, og skuffelsen var derfor stor da artikkelen om J.S.Bach og hans juleoratorium viste seg å være, etter min mening, mer eller mindre kvalifisert synsing basert på noen personlige observasjoner og erfaringer. Jeg fikk derfor lyst til å skrive mitt eget svar på det spennende spørsmålet som Magnus Andresson stiller i Korbladet nr.3: Hvordan låt det egentlig da juleoratoriet først ble framført julen 1734-35?
    Jeg er utdannet barokksanger og er medlem av Nivalis Barokk – et ensemble som bl.a. har mye erfaring med å sette opp Juleoratoriet, da som orkester med ulike kirkekor (vi har framført verket i bl.a. Hamar, Elverum, Hof, Tønsberg og Hadeland). Kombinasjonen amatørkor, profesjonelle solister og profesjonelt barokkensemble fungerer virkelig utmerket. Men det er absolutt ingen grunn til å tro at vår tids framføringer er bedre enn Bachs egne!
    Grunnleggende sett så synes jeg artikkelforfatteren er preget av tanken om historien som en utvikling fra primitivt til utviklet. Dette er en nedlatende måte å tenke på fortidens mennesker på, og ikke nødvendigvis riktig. Historien kretser eller pendler, og det kan like gjerne være lavere teknisk eller kunstnerisk nivå på dagens kulturuttrykk.
    For å ta feilslutningene i rask rekkefølge: Det stemmer ikke at guttekor ikke også kan være elitekor, verken nå eller i hvert fall den gang. Dagens Thomanerkor er utvilsomt et godt kor på sitt beste, og på Bachs tid hadde koret en svært høy standard for utdannelse innen sang og musikk. Gutter og unge menn i barokken fikk ikke bare en omfattende utdannelse, men de levde jo i tiden og kjente musikksjangeren og alle kodene for framføring, slik som vår tids unge kjenner SINE sjangre og koder. Jeg vil påstå at for en ung Thomaner på 1700-tallet var det like lett å lære en kantate som for en musikklinje-elev i dag å lære melodi, tekst og akkorder på et par enkle popsanger (som på sin side ville være svært krevende å få til for en tysk 1700-talls-gutt, bare tenk på det engelske språket, den synkoperte rytmen, kompet med betoning på 2 og 4, låtoppbyggingen, osv.)
    Nivået på musikerne på 1700-tallet var absolutt ikke lavt, det ser vi på hva som faktisk ble komponert og framført, og betraktinger om musisering finnes også i skriftlige kilder. Ja, det stemmer at Bach ofte klaget, men han stilte beviselig ekstremt høye krav til utøverne, og det er sant at ressursene og tiden var begrenset. Når det gjaldt undervisning og administrasjon så gjorde Bach kun det aller nødvendigste for å beholde jobben, og han la all sin kraft i sin utøvende og skapende virksomhet. (Etter hans død var det enighet om at det aldri måtte ansettes en lignende type som Thomaskantor!)
    Dagens moderne musikere, om de så spiller i et stort og kjent orkester, er ikke nødvendigvis bedre til å spille Bach. I hvert fall ikke dersom de ikke også spiller på historiske instrumenter med dertil egnet teknikk og spillestil. Men uansett hvor mye vi spesialiserer oss innen framføringspraksis fra barokken i dag så var sjangerforståelsen hos datidens musikere (som hos sangerne) allerede til stede! Det forklarer også hvorfor de ikke måtte bruke øvingstid på frasering, artikulasjon og ornamenter. Dette gjorde musikerne den gang uten å tenke! De hadde også svært god utdannelse i og rutine på å spille fra bladet.
    Når altså vi i Nivalis Barokk i dag spiller juleoratoriet med kirkekor så bruker vi for det første svært høyt utdannede og erfarne frilansere som spiller på historiske instrumenter. Disse musikerne har overskudd til å spille mest mulig kammermusikalsk, med stor respekt for hverandre og for korene og kordirigentene vi jobber med. Et godt barokkorkester er et lyttende ensemble som spiller seg sammen uten så mange ord, i tillit til at musikerne har en musikalitet og utdannelse som tar oss opp til et nivå der alle kan løfte blikket, være kreative og utforskende. Dette løfter i sin tur korsangerne gjør dirigentens jobb lettere.
    Vi vil aldri få vite hvordan det låt den gang da, men ved hjelp av skriftlige og ikonografiske kilder, bruk av originalinstrumenter med barokkstemming, studier av originalnotasjon og med forståelse av musikkens oppbygging fra generalbass til toppstemmer blir musikken etter min mening detaljrik, levende, fargerik, rytmisk, transparent, tekstnær og uttrykksfull. Målet for oss barokkmusikere og -sangere er altså det mest mulig historisk informerte, selv om det absolutt autentiske er og forblir et helt uoppnåelig ideal. Så min konklusjon på spørsmålet som artikkelforfatteren stiller, er derfor den motsatte: Det låt nok enda bedre før!
    Guro Evensen Hjemli, kordirigent, sangpedagog og barokksanger, diplomutdannet fra Schola Cantorum Basiliensis og mangeåring sanger for Bachstiftung (kantateinstitusjon i Sveits med tallrike innspillinger), medlem i Nivalis Barokk.

    1. Hei Guro Evensen Hjelmli! Det er supert at du nyanserer noen spørsmål jeg stiller, selv om vi ikke nødvendigvis kommer til samme konklusjon. Det finnes utallig mange flere musikere i våre dager, og at Leipzig med sine 30.000 innbyggere i første halvdel av 1700-tallet hadde samlet en ekstrem elite mener jeg er usannsynlig, selv om Thomaskantoren het J.S. Bach. Legg dessuten til det elitistiske musikersynet som vokste frem gjennom romantikken, som dagens musikkliv ennå er gjennomsyret av, så er jeg ikke i tvil om at musikere i våre dager har forutsetninger for å spille Bach langt bedre – i alle fall fra et teknisk perspektiv. Dette har ikke med synet på datidsmennesket å gjøre. Jeg ser ikke den sene barokkulturen som primitiv, men det handler bare om noe så enkelt som at det finnes langt flere musikere å ta av i våre dager.

      Men, jeg følger deg fullstendig på et vesentlig poeng, nemlig nødvendigheten av å spille musikken på historiske instrumenter og med historisk informert kunnskap. Og fra dette perspektivet hadde helt sikkert musikerne på Bachs tid bedre forutsetninger enn musikere har i våre dager. Samtidig lytter helt sikkert thomanerne i våre dager mye mer til musikk (opptak var jo en mangelvare på Bachs tid) enn hva Bachs thomanere kunne gjøre. Sånn sett har de i våre dager i alle fall forutsetningene til å tilegne seg kodene. Men så spørs det jo hvilken praksis de egentlig synger innen, og selv om musikerne de synger sammen med har lange tradisjoner for å spille Bach, så er jo ikke Gewandhausorkestret et spesialistorkester.

      Så, fra dette perspektivet kan det godt være at thomanerne på Bachs tid kjente kodene mye bedre. Likevel, tatt i betraktning at Thomanerchor fremdeles er organisert som en internatskole med omtrent samme mengde undervisning som på Bachs tid, så skjønner jeg ikke at thomanerne på Bachs tid skulle hatt bedre tekniske forutsetninger. Til en viss grad skjønner jeg at de kan ha hatt bedre forutsetninger for å forstå praksis og uttrykk, men Bachs musikk er et grunnelement for dagens thomanere. Noe bør de derfor kjenne av kodene i dag, selv om det kanskje ikke er en så korrekt historisk fremføringspraksis. Igjen: Jeg tenker jo at i en globalisert verden, med mange flere mennesker og en langt større opptaksradius, må Thomanerchor nødvendigvis lokke til seg bedre sangere/musikere å arbeide med i utgangspunktet, selv om de helt sikkert kjente sin samtids praksis på Bachs tid langt bedre enn vi gjør i dag.

      Likevel, vi vet ikke sikkert hvordan det låt på Bachs tid, så du kan ha fullstendig rett i din kritikk. Jeg tror imidlertid at vi er enige i at den historiske fremføringspraksisen er veien å gå. Jeg mener derimot at det var usannsynlig at sangerne og musikerne i Bachs kirker, som skulle fremføre store mengder musikk hver søndag, holdt et høyere nivå enn i dag. Derimot mener jeg at det fantes enkeltmusikere på uhyrlig høyt nivå, og at alt som dere i Nivalis Barokk og andre ensemble streber mot, er reelt fundert i barokkpraksisen. Jeg mener også at dette er så interessant at det aller mest spennende som skjer av tolkning av klassisk musikk i våre dager er nettopp å gjenopplive og tolke på ny det aller mest avanserte fra den eldre musikken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.