Stort intervju med Grex Vocalis’ dirigent Carl Høgset: – Canto, ergo sum

Etter 48 år som dirigent for et av Norges fremste kor, er Carl Høgset (77) fortsatt like begeistret for verdens beste instrument: Koret. Søndag 22. september har Grex Vocalis sin avskjedskonsert i Operaen i Oslo.

– Vil du ha en kopp te? La-di-di-dam-dam-di-di-di-di.

Nynningen høres hele veien inn i den ærverdige stuen når Carl den store – mannen bak fenomener som Grex Vocalis, Norges ungdomskor, Oslo domkirkes guttekor og Alle kan synge-korene – går ut på kjøkkenet for å lage te.

Et intervju med Carl Høgset inneholder mye sang, krydret med solide doser opplæring i sangteknikk. Carl Høgset er nemlig sterk motstander av at folk skal presse stemmen sin med magen gjennom den godt kjente «støtten fra magen». Høgset er old school, og synger på den gamle bel canto-måten fra 1600-tallet.

– Mellomgulvsmuskelen, diafragma, er en innpustmuskel, ikke en utpustmuskel. Se på spedbarna: De fyller opp lungene sine, og mellomgulvet følger bare etter når de tømmer lungene. Når du bruker stemmen på denne naturlige måten, synger du på luftstrømmen. Ikke bruk for mye trykk. Man skal bare puste med magen. La magen gå inn av seg selv, og bare la tonen få lov til å komme. Da blir det mye vakrere. Hør forskjellen, sier Høgset, og demonstrerer begge teknikkene.

Bel Canto betyr «vakker sang», og det høres faktisk vakrere ut når Høgset synger med den tradisjonelle sangteknikken. Mykere. Men like kraftfullt.

– De fleste korledere går lei før det er gått 48 år. Hvordan har du orket å holde på så lenge?

– Det har vært tider da jeg har tenkt «Nå er det nok». Men så har jeg tenkt at «Hvis jeg slutter nå, kommer jeg aldri til å få et slikt instrument igjen». Løsningen min har vært å tenke at jeg må bli bedre selv. Jeg må forlange mer av meg selv og bli en dyktigere instruktør og en dyktigere pedagog. Koret er et levende, fantastisk instrument.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

– Høyere nivå nå

I dag har Norge et rikt korliv med en mengde dyktige dirigenter og amatørkor. Slik var det ikke da Grex Vocalis så dagens lys i 1971. Den gang var det ingen musikkinstitusjoner som tilbød bachelor- og mastergrad i kordireksjon, og ingen hadde hørt Poulencs kormusikk i Norge.

– Ditt repertoarvalg og dine tolkninger brakte noe helt nytt inn i det norske musikklivet. Hva vil du si om hvordan Kor-Norge har utviklet seg i løpet av disse 48 årene Grex Vocalis har levd?

– Det har utviklet seg veldig fint! Nivået har steget bemerkelsesverdig disse årene, og det er klart at de nye utdanningsmulighetene har hatt mye å si, sier Høgset.

Selv har han to års fordypningsstudium i sang og direksjon, etter først å ha studert fransk og tysk og tatt hovedfag i musikk. Et av tipsene han fikk av direksjonslæreren, var å øve på å dirigere under vann.

– Da får du masse motstand i armene, og får kraften til å føre frasene med den rette spenningen i armene. Gjennom studiene får du et teknisk grunnlag. Etter det må du finne din egen måte å dirigere på.

Den syngende, reisende hjord

Det var gjennom latinstudiene under forberedende på Universitetet at Høgset dumpet over ordet grex.

– Grex tilhører en bitteliten ordklasse, og betyr hjord. Altså en dyreflokk, men hjord høres bedre ut, sier Høgset og smiler.

Grex Vocalis betyr med andre ord «den syngende hjord», og hyrden heter Carl. Han har gjett koret over hele verden, fra Cuba i vest til Russland og Japan i øst, men først og fremst veldig mange ganger til Italia i sør. Det startet med en suksessfull førstereise til en sangkonkurranse i Arezzo i Italia i 1973, og siden har det bare ikke tatt slutt. Gjennom sangen og reisene har kormedlemmene fått nærkontakt med kulturarv i videste forstand.

– Italia er mitt favorittland. Det har det vært helt siden jeg var der som 18-åring. Jeg har vært i Italia tre ganger bare i år. Et kor på reise kommer nærmere hverandre. Vi spiser sammen, vi opplever ting sammen: Det lyttende publikummet, de rørende øyeblikkene under konsertene. Det blir en veldig god stemning på tur. Turene er viktige i et kors liv. Et kor trenger å dra på tur, sier Høgset. Dyptfølt.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Mest takknemlig for

– Når du ser tilbake, hva er det du da kommer til å være mest takknemlig for at du har opplevd med Grex Vocalis?

– At jeg har fått lede et så fint ensemble i så mange år. Jeg skulle gjerne holdt på til 50-årsjubileet om to år, men Parkinson-sykdommen hindrer meg i det. Jeg har forsonet meg med det. Alt har sin tid i livet.

– Hva kommer du til å savne mest når Grex nå legges ned?

– Musikken. Og samværet med sangerne. Det er et veldig nært og vennskapelig samvær. Alt vi har opplevd, det kommer jeg til å savne.

– I 2007 sa du om Grex Vocalis: «Det er mitt barn – mitt livsverk! Det skal bli stående etter meg.» Jeg må spørre om det som alle lurer på: Hvorfor vil du legge ned koret? Hvorfor vil du ikke det skal videreføre arven etter deg?

– Navnet «Grex Vocalis» kan ikke videreføre arven etter meg. Enhver ny dirigent har rett til å undervise sitt kor i sin oppfatning av syngemåte og klang. Det vil derfor ikke gå lang tid før klangen, repertoaret og stemningen i koret er en annen. Koret blir et annet kor. Derfor vil jeg ikke at navnet «Grex Vocalis» skal videreføres. Det som blir stående etter meg og som lever videre er alle opptak av Grex Vocalis på vinyl, CD og i NRKs arkiv. Disse skal være eksempler på korets klang og tolkninger under min ledelse. Slik sang Grex Vocalis.

Mine korister kommer til å fortsette å synge. Noen av dem slutter seg sammen i et nytt kor, og noen får plass i andre kor.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Rik på overtoner

Grex Vocalis har sunget et bredt spekter av sjangre, men er fremfor alt kjent for tidligmusikken: Middelalder-, barokk- og renessansemusikk. «Legenden Grex Vocalis» ble støpt nettopp i en rendyrking av tidligmusikktradisjonen, noe som fortsatt kan høres i korets homogenitet, renhet og klang.

– Hvordan vil du beskrive Grex Vocalis’ klang?

– Det er en klang jeg har søkt gjennom mange år: Den er glansfull, klar og briljant. Det er en klang som bærer, og som er rik på overtoner.

Musikkens transcendens

– Du har sagt noe utrolig fint om korsang: «Alle stemmene, alle sjelene forenes i klang, i ett utrykk som er noe mer enn hver enkelts uttrykk. Det er et samvirke, en sjelenes forening. Den menneskelige stemmen har denne evnen til å bevege hjertet hos folk, selv om de ikke forstår teksten. Jeg har opplevd det i mange land.» 

– For å få til det, må jeg gå helt inn i musikken, og jeg må være helt ærlig. Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet.

– Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer. Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet. Det hendte senest nå i mai da vi holdt konsert i Os kirke.

– Da begynner jeg å gråte

– Du skal selvsagt øve deg teknisk, slik at du blir flink. Men det er først når du er dedikert og går inn i musikken på komponistens og tekstforfatterens premisser – det er først da du kan oppleve dette. Og når du opplever dette i kor, da er det veldig sterkt. Veldig sterkt. Når jeg opplever dette når jeg dirigerer, kan jeg begynne å gråte. Jeg blir så engasjert at jeg får tårer i øynene og kroppen min skjelver.

– Dette kan ikke læres. Du må hente det fra ditt eget liv, fra din egen kropp, fra din egen erfaring. Du må gi kjærlighet, og når du gjør det, får du den tilbake.

– Kjærlighet er å gi seg selv helt over. Og det er når du i musikken gir deg selv helt over, at dette skjer.

– Det er det. Og det må vi søke. Men jeg husker at det kom uforvarende på meg den første gangen jeg opplevde det, på scenen i et teater i Arezzo, under en konkurranse. Det var et stykke av Poulenc som heter Vinea Mea Electa. Plutselig begynte kroppen min å skjelve. Jeg ble veldig rørt og tårene begynte å renne nedover kinnene. Og det varte ikke bare ett øyeblikk. Det varte i noen minutter.  Etterpå tenkte jeg: Hva skjedde nå? Og: Hvordan kan jeg få det til igjen?

– Jeg har lært meg at det er bare én måte å gjøre det på: Du må være helt åpen. Ærlig. Ikke selvopptatt. Og gi alt du har. Derfor kan ikke jeg holde flere konserter etter hverandre på samme kveld. Jeg må fyre av alle rakettene, alt jeg har, på én konsert. Etter det må jeg gå hjem og legge meg.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

– Vi er på oppdrag fra høyere makter

– Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver at grexere er «mennesker som har evnen til å enhetliggjøre seg selv»? Er det det vi er inne på her nå? At man gir seg selv så helt over at man går opp i en høyere enhet?

– Ja, det tror jeg. Han vet det også. Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. Det er en amerikansk dikter som heter Henry Wadsworth Longfellow som skrev et dikt som heter «The Singers», på 1800-tallet, sier Høgset.

Han går bort til de rikholdige bokhyllene og finner fram boken der diktet står; i et festskrift til sanglæreren Cornelius L. Reid.

– Reid har vært en veldig viktig sanglærer, og han har vært gjennom den samme utviklingen som meg: Vi har begge søkt tilbake til de gamle mesterne for å lære den riktige måten å synge på. Jeg skal lese det første verset av diktet for deg, sier Høgset og leser:

«God sent his singers upon earth

With songs of sadness and of mirth,

That they might touch the hearts of men,

And bring them back to Heaven again.»

(Og hvis du lurte: Mirth betyr ting som fryd, lykkelig latter, et lett hjerte).

– Det er så fint. Jeg har lest dette for Grex, og sagt at det er slik vi skal tenke. Vi er på oppdrag fra høyere makter. Og det vi skal gjøre er å øve oss i å røre menneskenes hjerter.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Menneskenes hjerter

– Sigrid Undset sier: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Er du enig med Undset? Denne tidlige musikken som du har lært oss å bli glad i – er det derfor den taler til oss i dag?

– Ja. Og noe av det aller fineste er den store messen av Palestrina, Missa Papae Marcelli. Satsen er seksstemmig, der det ligger et firstemmig mannskor i bunnen, med to tenorstemmer som går rundt hverandre, en barytonstemme og en basstemme. Da får du mannskorets veldig sterke overtoner i bunnen. Oppå det har du en altstemme og en sopranstemme. Du får en så overtonerik klang.

– På avslutningskonserten i Operaen skal vi synge en motett av Palestrina: «Super Flumina Babylonis». Teksten er fra Salme 137 i Bibelen. «Ved Babylons floder satt vi og gråt da vi kom Sion ihu.» Jeg elsker kirkemusikk. Palestrina er enestående. Har du tid til å høre?

Selvsagt har jeg tid. Renessansemusikken fyller hele den store, gamle stuen på Smestad. Århundrene forsvinner, og vi med dem. Vi er på én og samme tid på Smestad med Grex Vocalis, i Babylon med israelsfolket og i 1500-tallets Italia med den store Palestrina. Blandingen er magisk. Dette er musikk som lever, 500 år etter at den ble til.

– Komponisten Gustav Mahler skal ha sagt at tradisjon er ikke å tilbe asken, men å vedlikeholde ilden. Kjenner du deg igjen i det?

– Det er veldig godt sagt. Oslo-Filharmoniens dirigent Mariss Jansons skrev en gang i Aftenposten at «det er dirigenten som må tenne ilden». Det bet jeg meg merke i. Det er jeg som har flammen. Jeg må åpne døren til hjertet mitt, slik at alle kan se flammen som brenner der inne. Det er vår oppgave å vedlikeholde ilden.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

– Korsang gjør livet helere

Et kor forener så mange sider ved det å være menneske. Da Grex Vocalis fylte 40 år, skrev tidligere styreleder Dag Jansson om hvordan tilværelsens ytterpunkter forenes i korsangen: «Det nåtidige og det historiske, det hjemlige og det globale, det individuelle og det kollektive – ytelsen og nytelsen.»

– Det jeg tenker at han sier, er at korsang gjør livet helere. Går det an å si det sånn?

– Ja, det synes jeg. Det er jo slik at nettopp fordi vi gjør dette sammen, er vi ikke så avhengige av at alle sammen må synge helt perfekt hele tiden. Vi kan hele tiden få hjelp og inspirasjon av noen. Det er et samspill som du ikke har når du synger alene. Jeg opplever dette sterkt i Alle kan synge-koret. Her er det mange mennesker som har trodd at de aldri skulle få være med på noe sånt, også får de oppleve det likevel, og det er så sterkt for dem.

– Det er en fascinerende ting med deg: At du har dette elitekoret, også har du samtidig disse som ikke har sunget i kor i det hele tatt.

– Alle må få lov til å være med! Og selv om jeg slutter med Grex, fortsetter jeg med å lede Alle kan synge-koret i Oslo så lenge jeg kan. I min generasjon, da jeg gikk på skolen, hadde man et såkalt «brummekor» for dem som ikke kunne synge. Det var drepende pedagogikk. Det er alvorlig å ødelegge for barn.

– Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier sanglæreren.

– Canto, ergo sum

I 2007 skrev Carl Høgset en kronikk i Aftenposten der han krevde at barn og unge må få synge hver dag i skolen. Utviklingen går dessverre motsatt vei: Det synges stadig mindre i skolen. Det bekymrer Høgset.

– I et intervju med Nettavisen sier du: «Var jeg kunnskapsminister, ville jeg forordne daglige musikktimer i skolen fra i morgen! Alle trenger å være musikere. Det er for våre sjeler!» Kan dette med at musikken og sangen mer og mer forsvinner ut av skolen ha en sammenheng med endringen i menneskesynet vårt? Selve menneskets sjel har jo forsvunnet ut av skolen. Vi er liksom bare atomer og materie, og «sjel» er blitt et arkaisk ord for noe som ikke finnes lenger. Hvordan kan man synge uten en sjel?

– Jeg tror at hvis du hadde sang i skolen hver dag, ville du finne igjen din sjel. Hvis vi tør å se litt bort fra alt dette som vi må lære – kan vi få lære å synge? Og danse? Og lytte til musikk? Kan vi få lov til å lære å oppleve noe sammen?

– Det finnes mye forskning som viser de positive effektene av musikkundervisningen: Barna blir flinkere i andre fag. Men det andre formålet er opplevelsen. Musikken er et mål i seg selv. Den hjelper deg til å finne tilbake til din sjel. Det er noe helt naturlig å synge. Alle barn kan det. Dette er virkelig viktig. Jeg har ikke tenkt å gi opp den kampen der. Vi gir oss ikke!

– Kronikken din het «Canto, ergo sum». «Jeg synger, altså er jeg». Det er en slags overskrift over deg det, egentlig?

– Jeg sier litt høytidelig at jeg er satt til å lære folk å synge. Det kan man spekulere over: Hva er meningen med mitt liv? Hva er det jeg skal gjøre? Det er blitt sånn, at det jeg gjør er å undervise i sang og å lede sang. Jeg tror veldig på det: At det å synge skal så mange som mulig få lov til å være med på.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

– Dere har gjort livet større

Et langt liv med Grex Vocalis og et langt intervju går mot en ende. I fire timer har vi snakket og lyttet til musikk. I 48 år har Grex Vocalis levd. Hvordan går det an å oppsummere fire timer? Eller 48 år?

– Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver: «Takk til Carl og Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.» Kan det bli bedre enn det? Å gjøre livet større?

– Nei, det kan ikke det. Det er vanskelig å gjøre livet lenger. Men å gjøre livet større, det er fint sagt. Vi trenger alt vi kan få av det som gjør livet større, sier sangens apostel Carl Høgset – på oppdrag fra høyere makter, «to touch the hearts of men, and bring them back to Heaven again».

 (Her slutter intervjuet. Under følger flere bilder fra Carl Høgsets hjem og av koret.)

Synge i kor?

Fikk du lyst til å begynne å synge i kor? Her kan du finne et kor der du bor.