Historien bak «Mitt hjerte alltid vanker»

For nesten 300 år siden skrev dikterpresten Hans Adolph Brorson en salme som fortsatt er en av de høyest elskede og mest sungne julesangene i Norge: «Mitt hjerte alltid vanker». Du skal ikke se bort fra at grunnen til at den formidler julens lys så godt, er at den ble til i et stort mørke.

Av Ragnhild H. Aadland Høen

Kanskje har alle sin egen historie om «Mitt hjerte alltid vanker». Her er Brorsons historie og min. Det har seg nemlig sånn at rett før jul i det Herrens år 1732 diktet Brorson sin salme, og rett før jul 279 år senere fødte jeg en sønn – og etterpå var det umulig å sove.

Hos det nyfødte barnet

Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Den lille kroppen lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Og da, akkurat da, var det jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker».

Jeg vet ikke om noen annen musikk som drar meg helt inn i stallen – helt inn i dypet av den aller helligste natten – på den måten som Brorson gjør. Han gjør juleevangeliet til en fortelling jeg kan krype inn i, helt til jeg står der i det funklende mørket sammen med ham.

Kontrastenes julesang

Brorson står tett inntil krybben og skjønner ikke hvorfor «Gud av himmerike» måtte komme inn i all denne smerten og elendigheten.

Hele sangen er bygd opp rundt det ufattelige mysteriet: Kontrasten mellom den glitrende himmelsalen og den mørke stallen, mellom Guds herlighet og den elendigheten Jesus blir født inn i.

Smertens mann

Hans Adolph Brorson (1694-1764) var en mann som visste alt om hvor hard jorden kan være. Da han var liten døde faren hans. Senere døde 10 av de 16 barna hans mens de var små. Den eldste sønnen hans ble alvorlig sinnslidende. Da dikterpresten skulle reise til København for å bli viet til biskop, døde kona hans og barnet i barselseng. Kan det bli verre? Hvor mye smerte kan en mann tåle?

Brorson var i sjokk – over at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne harde verden. «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?»

Hvorfor valgte du denne elendigheten?

Sann kunst skraper ikke bare overflaten. Den skraper på dypet. Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort, slik det er hos Brorson.

Brorsons gjensvar

De ni første versene av sangen er fulle av lengsel, undring og spørsmål. I de to siste versene gir Brorson sitt eget, uforbeholdne gjensvar:

«Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn».  «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn!» 

Brorsons jul er ikke sentimentalt overfladisk. Julemysteriet er grunnen til at han holder ut. I den mørke stallen finner han lyset.

Og slik lever Brorsons vakreste og sterkeste julesang videre i norske kor, 287 år etter at dikterpresten for all tid ble Julens dikter da han utgav «Nogle Jule-Psalmer, Gud til Ære og kristne Sjæle, især sin elskelige Menighed, til Opmuntring; til den forestaaende glædelige Julefest enfoldig og i Hast sammenskrevne af H. A. B.»

Gledelig julefest!

Fakta om «Mitt hjerte alltid vanker»

• «Mit Hierte altid vancker» er skrevet av den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson (1694-1764). Melodien er en svensk folketone.
• Salmen ble første gang trykket i 1732 i heftet «Nogle Jule-Psalmer».
• I dette heftet finner man noen av de mest kjente Brorson-salmene: «I denne søde Juletid», «Mit Hjerte altid vancker», «Her kommer dine Arme Smaa» og «Den yndigste Rose er funden».
• Dette var H. A. Brorsons debut som forfatter.